VÅR FØRSTE - OG SISTE - "JESUS-KONSERT"

På plakaten skulle det stå en landskjent kristelig rocke-gruppe. Arrangementet var ment til hjelp for kirkene i "å nå de ufrelste".

Hvem kunne ha innvendinger mot slik en anledning til å vise velvilje og samarbeidsånd?
Det kunne min kone. Hun var fullstendig imot det. Men diplomatisk nok til ikke å sette seg opp mot hva husets herre hadde vedtatt.

Vi fikk til oppgave å sette opp plakater i bokhandel-vinduene våre, og dele ut gratis billetter.
Ingen stor sak, men det gav til kjenne at vi hadde godkjent tiltaket. Vel, vi klistret opp og delte ut, vi nevnte konserten for kundene og ladet opp forventningene.

Konsertkvelden kom, og jeg var fornøyd over å finne en fullpakket sal. Scenen var like fullpakket med lydutstyr. Digre kister med høyttalere stod stablet oppå hverandre.

Den tid da jeg drev som underholdnings-musiker, var det bare en mikrofon -- den var til vokalisten.
Vi pleide dempe trommelyden med puter. Men her stod det en skog av mikrofonstativer, to stykker bare på trommene!
Skulle han bruke våt spaghetti til trommestikker, da?

Så kom bandet på scenen: langhårete frisyrer, fillete blå cowboy bukser, gamle T-skjorter, skinnjakker og diverse rart. I vår tid opptrådte vi i matchende blå blazere, gule strikkeslips og hvite pen-skjorter, hele ensemblet. Denne gruppen hadde nok brukt alle pengene på forsterker-utstyret, og hatt null budsjett igjen til klær.

Jeg prøvde hardt å tenke på disse unge menn som ambassadører for Kristus, ikke bare som en gjeng av tvilsomt utseende eksistenser. Forsøkte å legge vekk den tanken at representanter for himmelriket i det minste burde ta sikte på å føre et ryddig utseende. Salen hilste musikerne med et skrål, som økte til pandemonium idet karene grep gitarene sine og begynte å 'rocke'.

Jeg er litt tunghørt på det ene øret, og har dårlig hørsel på det andre.
Men nå satte jeg straks igang å lete gjennom alle lommene etter noe å plugge igjen ørene med. Småbarn løp skrikende vekk fra salen mens de holdt seg for ørene.
Gitarbatteriet spilte opp, mens forsamlingen svarte med entusiastiske hyl og skrål. Jeg var i sjokk-tilstand. Hvordan skulle slikt et voldelig kaos av emosjoner og larm kunne nå sjeler i behov av frelse? Det måtte bare ha vært et påskudd for å få servert dette forherdende Blokksberg-kaoset.
De hadde ikke tenkt å la dette være innledning til et evangelisk møte ? Å jo da.

Etter en hel øreflagrende konsert, spratt en slags pastor for arrangør-forsamlingen opp på scenen ... og sa: "Javel folkens, nå når dere alle har hørt evangeliet, så kan alle som vil ta imot Jesus personlig som sin frelser, komme fram her."

Evangeliet? Hva behager? Fra sjokk, gikk jeg inn i kramperier.
Det ble satt full fart på det malplasserte invitasjons-oppstyret. Skiltede veiledere spaserte ut i salen for å gi usikre sjeler oppmuntring til å ta sin beslutning for Kristus, mens folk sang 'Just Som jeg er' til stille orgeltoner.
Det var mange som "tok sin beslutning" der og da.

Neste dag kom disse nyfødte disiplene innom bokhandelen vår for å kjøpe kristelige klistremerker, 'fisk'-symboler i plast og bilrute-streamere med jesus-slagord. De virket ikke så interessert i andaktsliv, bibelstudier eller litteratur om helliggjørelsen ... men 'merker', 'jesus-ting' og religiøse rekvisita skulle de ha.
Jeg så for meg omsetningstallene våre gjøre et spenstig hopp.

Da vi så besluttet å kutte ut sponsing av flere "jesus-konserter", svarte "sekretæren for evangelisering" med å kutte ut all kontakt med vår bokhandel, og oppfordret de andre han kom over, til å gjøre likeså.

Nå er min kone av godt diplomatisk sinnelag, så hun droppet helt alle bemerkninger av typen 'var det ikke det jeg sa'. Men det er ganske forbløffende hvor mye et par megetsigende italienske øyne kan få sagt helt alene.

(oversatt utsnitt fra heftet 'The $elling of Je$u$'
"En kristelig bokhandlers bekjennelser" - av Victor V. Bryditzki, USA.)

Bryditzki åpnet sin kristelige bokhandel med en drøm om å tjene alt kristenfolket i byen med solid og sunn bibeltro litteratur.
Men det viste seg snart at folk var ivrigere etter 'kristelige merker', religiøst småkrams og juggel, enn etter de velprøvde klassikerne fra den bibelske og oppbyggelige litteratur.
Og da han gjorde seg motforestillinger mot den religiøse forlagsbransjens regisserte og ferdigsydde kommersielle opplegg, skulle butikken hans snart bli boikottet og kjørt fallitt av den samme kundekretsen han hadde håpet å bli en hjelper og hyrde for.
Den kalorifattige fjoll-evangeliske forsøplingen solgte bedre.

"Det vil neppe bli kjent før på Dommens dag, hvor stor skade som har fulgt av den lettvinte 'velstand og fremgang', 'hopp- og sprett'- forkynnelsen.
"Kongens barn fortjener det beste", vartes det opp med. Har du den flotteste bilen, det beste huset, den jappeste jobben og kjekke, pene venner, skal det legitimere at din trosutøvelse er riktig...
- men alt dette anbringer hjertet vårt på feil sted. "