- De som føler at åndelig fellesskap er fint påfyll:
Alle som vil kalle seg kristne, er velkomne til å bidra
sine egne sympatier og følelser til å berike det åndelige
fellesskapet. Men det er kanskje tryggest med slike som
i det minste vil kunne messe 'jesus' som et sosialt
definerende mantraord, slik det høver seg blant søsken.
- De som føler at åndelig fellesskap er fint påfyll:
Alle som er opptatt av åndelig vekst og utvikling og
meningsfylt selvrealisering, er velkomne til fellesskap
uten hensyn til hva åndelig vei eller søken de følger.
Bare de ikke blir dominerende og intolerante i sine krav
på å kjenne en entydig sannhet som skal forplikte alle.
- De som går i kirken sånn omlag jevnlig, for det føles
berikende og tradisjonsriktig og lar oss føle slektens
kirkebokførte sus, for her er vi døpt og her hører vi
jo til.
Eller de som ikke går mye i kirken, men ville gjort det
av slike grunner om de nå bestemte seg for å gjøre det.
- De som går i kirken for å høre et gudsord, og ta imot
velsignelsen for neste uke.
De gjør lite bruk av at de
har Guds ord i en støvete bok ved siden av ibsen og
huslegen og lyrikk i utvalg. Ordet er nemlig så
magisk virkekraftig at noen løse vers holder fint for
hele uka. Det krever minst 7 års geistlig utdannelse
å forstå det.
men vi skal jo bare gape opp ta imot med en from holdning og ikke
noe gjerningsstrev.
En må jo i all sømmelighets navn unngå sekterisk
fanatisme, som ventelig gror opp der noen tror seg å
forstå Skriften bedre enn presten.
- De som ikke pleier gå på møter eller i kirken, men
betegner seg kristne når gallup spør:
Norge er jo et ferdig kristnet land og en føler seg
da ikke noe krenket ved det nei, snarere godt å ha for
mulige behov, livsverdier og en sunn opplæring og vei for
ungdommen.
Kirken er jo offentlig
tjenesteytende organ, døper barna forskriftsmessig og ser oss
til slutt rettelig jordfestet med et fadervår i pakt.
Derfor er det opprørende hvis en prest skulle nekte meg
servering av nattverd.
Ikke at jeg aldeles ynkelig må ha det kjære vene
(jeg tok sakramentet som konfirmant) - men visse
retningsliner må det da være i den offentlige styring av
kirkeforvaltningen, ikke fritt fram for enhver fanatisk
egosterk prestekrage på kant med sitt offentlige verv.
- De som følte høye opplevelser og virkelig ble fylt av
noe overveldende åndelig på en sterk møteserie engang.
De er kanskje litt i tvil nå, om det var av Gud eller noe
falskt. Men hvem kan en snakke forstandig med om sånt
personlig opplevd og alment omstridt.
I kirkeverket får
en mest bare psykopjatt og humane potensialer og forny
ditt selvbilde, sosialetiske ansvarsfektelser,
sportsprester med vaffelrøre, prestinner
med vidåpne aksepterende gevanter og tro på moder vår,
eller hva moteblaff som har beveget forrettelsesførende
liturg denne uke.
og så er det frie pyntevenner og slikt som skal ha meg
til å bjeffe og trille på gulvteppet eller ligge i stiv
krampe under kraften og herligheten som må importeres
med ukjente jetset høyspente møtemagneter fra Gods own
country, deres egne pastorer er ikke sertifisert engang
for ordentlig høyspenning.
- nei det blir nok bare å
fortsette dette nomadelivet og lete opp skjult manna og
ymist anna.
- De som vet at Jesus Kristus må være Herre i deres liv,
første personlige prioritet og det viktigste i alle slekters
historie.
De venter hans gjenkomsts Rike og kongedømme
fra Davids trone i Jerusalem.
De vet at han er nær i Ordet,
som likevel er til å forstå og grunde på.
De ber nesten uten å legge merke til det selv, og
prøver å leve opp til sin
ambassadørtitel som de skal svare ham regnskap for.
De tåler i verste fall å bli frosset ut av
motediktatoriske og bigotte "fellesskap", for de vet at
der bare to eller tre er samlet i hans navn, er Jesus selv
hos dem.
- De som ser med ømt tilbakeblikk på den gang de lot Jesus
ta herresete i livet, men en må jo være realist og det er
så mye å ta seg av med yrke og ambisjon og karriere og
personlig planlegging og ansvar og frivillige verv og
ungemas og hårdt tiltrengt ferie og verdens bekymring og
rikdommens forførelse - og hvem tror vi vi er, forresten?
|
