PAULINE BAYNES: DRONNING AV NARNIA OG MIDGARD

Av Brian Sibley

Det er med dyp sorg jeg skriver disse få ordene om vår kjære venn Pauline Baynes, som døde fredag i huset sitt i Dockenfield i Surrey, hvor hun hadde bodd og arbeidet i mange år.

Det finnes noen illustratører hvis verk er så nært vevd sammen med forfatterens tekst at de kan rangere som medskapere av bøkene. Sir John Tenniel, for eksempel, den første som illustrerte Alice i Eventyrland, og E.H. Shepard, som, sammen med A.A. Milne, førte oss inn i Ole Brumms verden. På lignende måte er Pauline Baynes' bilder av landet og innbyggerne i C.S. Lewis syv bøker i serien om Narnia, fortsatt - til tross for filmbildene vi nettopp har fått - den definitive avbildningen av dette usedvanlige landet bortenfor klesskapet ...

Jeg kan huske helt nøyaktig hvor jeg var da jeg leste hver enkelt av Narnia-bøkene: for eksempel leste jeg Drømmen om Narnia en vinterdag, krøllet sammen foran den åpne peisen mens min mor bakte kaker og tertedeig på kjøkkenbordet.

Å kaste et blikk på utsikten på forsiden av Puffins paperbackutgave av denne boken, fremkaller ikke bare det som for meg er kjernen av landet Narnia - med stranden, fjellene, skogene og sjøene der - men det gir meg også tilbake en bestemt dag fra mitt tiende leveår!


Jeg møtte Pauline for første gang for nesten tretti år siden, i oktober 1979, på en "Narnia-bokmesse" som ble arrangert i Church House Bookshop i Westminster. Jeg hadde med meg en av mine mest dyrebare skatter: et eksemplar av Tolkiens The Adventures of Tom Bombadil som forfatteren hadde signert for meg ti år tidligere. Hun tilføyde sin egen signatur på tittelbladet, og fordoblet samlerverdien som boken hadde for meg.


Etter dette første møtet holdt vi kontakten, samarbeidet om en bok, The Land of Narnia, og ble, gjennom de siste 10 årene, nære venner.

Etter at både min og Davids mor var døde, ble hun en slags adoptivmamma og viste (kanskje fordi hun ikke hadde noen egne barn) interesse for hva vi gjorde, og brydde seg med oss og tok seg av oss i de ulike oppturene og nedturene i livet vårt. Vi var veldig glade i henne, og er dypt oppmerksomme på hvor mye vi - og andre i hennes utvidede adoptivfamilie - kommer til å savne henne ...

Hun hadde et uopphørlig utforskende sinn, og diskuterte energisk ethvert emne du kunne tenke deg. Hun kunne være skarpt kritisk og uforutsigbart ustadig; hun hadde liten tålmodighet med tåper, været overfladiskhet og hykleri på et øyeblikk, og likte ingenting bedre enn den typen samtaler som kunne skifte mellom dypt alvor og hjelpeløs latter.

Men alle disse følelsene er personlige, og det jeg ønsker å gjøre i denne bloggposten, er å minne folk om det usedvanlige talentet hun eide, denne beskjedne, upretensiøse kvinnen som skapte bilder som har definert barndommen for millioner ...

Etter at hun hadde levert illustrasjoner til flere bøker med eventyr, ble Pauline Baynes' karriere etablert i 1949, da forleggerne til J.R.R. Tolkien viste forfatteren av Hobbiten en portfolio med kunsten hennes. Tolkien hadde skrevet Eigil Bonde fra Heim, en eventyraktig kortroman med en kvasi-middelaldersk setting, og da han var misfornøyd med de bildene som var blitt laget for boken, så han seg om etter en ny illustratør.

Pauline leverte en serie med vittige strektegninger som fullkomment fanget inn essensen av Tolkiens fortelling i den grad at han erklærte at de var «mer enn illustrasjoner, de er et sidestilt tema». Han frydet seg også over å fortelle at venner av ham hadde sagt at bildene hadde redusert teksten hans til en «kommentar til tegningene»!

Pauline kom tilbake til fortellingen om Eigil Bonde og eskapadene hans med den noe tilbakeholdne dragen, Chrysophylax Dives, ved flere anledninger, slik som til den 50-ende utgaven av fortellingen, utgitt i 1999 ...


Det var begynnelsen på et langt vennskap mellom forfatter og illustratør, der Pauline dekorerte Tolkiens påfølgende bøker The Adventures of Tom Bombadil and Smith of Wootton Major.


Tolkien hadde ønsket at Pauline skulle illustrere Ringenes Herre, men boken vokste til et prosjekt som gjorde denne planen praktisk ugjennomførbar. Det var allikevel hennes design til oppbevaringsboks for de tre bindene som ble tilpasset til omslag for den første ettbindsutgaven i paperback - den som leverte det som for en hel generasjon ble et blikk inn i det i bunn og grunn engelske landskapet i Midgard ...


Etter Tolkiens død illustrerte Pauline hans bøker Poems and Stories (hvor vi bl.a. finner novellen "Pirkes løvblad") og Bilbo's Last Song. Hun skapte også det minneverdige kartet over Midgard som fikk plass i tusener av student-soverom ...


Jeg husker at Pauline fortalte meg at hun alltid hadde lurt på om Tolkiens ektefelle Edith noensinne faktisk hadde lest sin manns magnum opus. Tvilen hennes stammet fra den dagen hun tok tegningene sine til kartet over Midgard med seg for å vise dem til forfatteren. Over selve kartet hadde hun tegnet skikkelsene til de Ni Vandrerne - Frodo, Sam, Aragorn, Gandalv, Boromir, Legolas, Gimli, Munti og Pippin - idet de legger ut på Ringvandringen sin. Under kartet hadde hun føyd til et utvalg av skurker: plyndrende orker, de Ni Svarte Rytterne, Gollum, og nederst i høyre hjørne, Huttula.

Tolkien var fornøyd med kartet - bortsett fra ett navn som var stavet feil og måtte rettes - og ropte på Edith for at hun skulle komme og se. "Se hva Pauline har laget," sa Tolkien. Edith gransket kartet og de to gruppene med skikkelser, og så sa hun - mens hun pekte på Huttula: "Uuu, se på den skrekkelige edderkoppen!"


Det var samarbeidet med Tolkien som førte til at Pauline senere ble knyttet til de syv barnebøkene av C.S. Lewis som begynner med Løven, heksa og klesskapet, og som er kjent under det felles navnet Legenden om Narnia.


«Møtte C.S. Lewis. Kom hjem. Bakte "steinkaker".» Slik gjengav Paulines dagbok ett av de to møtene hun hadde med forfatteren som hun utbroderte verkene for på en så minneverdig måte. Det forteller deg nøyaktig hvordan hun så på sitt eget bidrag til de bøkene som for millioner av oss har vært innflytelsesrik lesning i barndommen.

Illustrasjonene til Lewis' bøker var et betydelig bidrag til den suksessen de hadde, og er nå uatskillelige fra teksten. Men hun illustrerte over hundre andre bøker, designet omslag og frontispiece til andre, og leverte tallrike dekorative bilder (til venstre) til de illustrerte magasinene som det var så mange av på 40- og 50-tallet, slik som The Sphere og The Illustrated London News.

Det var forbløffende hva hun leverte som kunstner: motiver til glassmalerier, broderte kirke-tekstiler og julekort, lærebok-illustrasjoner for skolen, og oppfinnsomme reklametegninger for et bredt utvalg av produkter, slik som her (med takk til hennes venn Martin Springett) Huntly & Palmer's kjeks ...


Blant de beste verkene hennes (og det finnes svært mange flere) bør vi ta med på listen Henri Pourrats A Treasury of French Tales; Amabel Williams-Ellis' Fairy Tales from the British Isles og Tusen og en natt (som gjenspeiler hvor fascinert hun var av persiske miniatyrbilder); The Puffin Book of Nursery Rhymes, samlet av hennes venner Peter and Iona Opie; og Grant Udens A Dictionary of Chivalry, som inneholdt det svimlende antallet av nesten seks hundre illustrasjoner i margene, og skaffet kunstneren den ettertraktede Kate Greenaway-medaljen.

Hun illustrerte fortellinger av Rosemary Harris, Rumer Godden og Helen Piers, så vel som det siste bindet i Mary Nortons serie om Lånerne, og skapte enda et bilde med ikon-status til omslaget på den første paperback-utgaven (til høyre) av Richard Adams' Watership Down (Flukten til Watership).

Det som arbeidet hennes med disse og andre bøker viser oss, er de uuttrettelige og nøyaktige studiene hun gjorde med å finne detaljer i tidsriktig klesdrakt og arkitektur, og fremfor alt det usedvanlige talentet hun hadde for å formidle landskap og avbilde livet i naturen - særlig dyr, enten det var ville dyr eller husdyr, og spesielt hester, og naturligvis hunder, som var en så stor del av livet hennes.

De senere bildebøkene hennes - mange av dem med religiøse temaer - slik som All Things Bright and Beautiful, The Song of the Three Holy Children, Noah and the Ark og In the Beginning, viser hvilket talent denne kunstneren hadde for design og hvor fremragende hun mestret flytende strek, edelstensklare farger og bruken av negativ flate.

Det finnes også et forbløffende antall tegninger som hun laget for å gjøre venner en tjeneste. Et eksempel: I 1977 var jeg redaktør for Bandersnatch, nyhetsmagasinet til Lewis Carrol-selskapet, da det kom for dagen et "tapt" kapittel av Alice : gjennom speilet og det hun fant der, hvor det forekom en veps med parykk som leste i en avis.

Episoden var blitt kuttet fra boken på korrekturstadiet fordi John Tenniel hadde sagt at en slik bisarr skikkelse hadde han ikke evner til å illustrere. Men Pauline viste at det var mulig ved å skape denne fremragende miniatyrtegningen (til venstre) som jeg brukte i tittelfeltet for Bandersnatch i mange år.

Pauline fortsatte å være produktiv helt til slutten av livet, og illustrerte et utvalg av tekster fra Koranen og Jobs bok (under) som ennå venter på utgivelse ...


Et av de siste prosjektene som Pauline ble ferdig med, var å lage 22 helsides illustrasjoner til en fortelling jeg har laget, med tittelen Oscar the Extraordinary Owl. Hun var skuffet da flere forleggere etter hverandre refuserte boken og konkluderte med at stilen hennes nå var for gammeldags og ikke i takt med dagens trender i utgivelser for barn.



En dag, det tror jeg trygt og fast, vil noen igjen anerkjenne hennes enestående talent for komposisjon og utgi noen av disse arbeidene som hun utførte mot slutten av livet, bare for gleden ved å lage bilder - slik at de kan bringe glede til andre, akkurat som illustrasjonene hennes til Lewis' og Tolkiens bøker har gjort i femti år ...

Da vi besøkte henne for noen uker siden, var tegnebrettet foran vinduet som hadde utsikt over den vakre hagen hennes, dekket med en serie energiske tegninger - hver enkelt av dem et mini-mesterverk i design - som illustrerte Æsop's fabler (til høyre).

I dag er dette tegnebrettet tomt.

Kunstneren er borte; men kunsten som hun skapte, lever videre ...


Fotos: Pauline Baynes og tegnebrettet hennes av Brian Sibley © 2008

Original fra Brian Sibley @ sin blogg mandag 4. august 2008
Til norsk ved Anne Kari Sorknes
Gjengitt med tillatelse